Kvenene blir «oppdaget»

Den kvenske, eller norskfinske historien er ikke helt enkel, man kan si at den går i rykk og napp. At betegnelsen kven har blitt brukt på forskjellig vis gjennom historien gjør det heller ikke enklere. Vi har prøvd oss på en kronologisk liste over ulike «oppdagere» av kvenene, eller norskfinnene som de nå også kalles.

1. Ottar, Egil og co.

Den tidligst kjente bruken av begrepet kven er det Ottar som står for i hans beretning til kong Alfred av England på 890-tallet:

The Kvens (Qwenas) harry the Norwegians across the moor, sometimes the Norwegians them. And there are very many fresh water lakes beyond the moors; and the Kvens carry their ships overland into the moors, whence they harry the Norwegians, they have very small and very light ships.

Kvenene blir også nevnt i flere norrøne kilder fra middelalderen. Egils saga er en av de viktigste. Sagaen er sannsynligvis skrevet av Snorre Sturlason omkring år 1230. Fra kapittel 14:

But when Thorolf came to Kvenland and met king Faravid, they made them ready for their march, being three hundred of the kings men and a fourth hundred Norsemen. And they went by the upper way over Finmark, and came where the Kiriales were on the fell, the same who had before harried the Kvens.

Historiene om Kvenland er spennende. Du må gjerne finne ut mer om historiene. Hele Egils saga kan f.eks. leses på internett. Å bruke disse tidlige kildene som bevis på nasjons-, folke- og gruppedannelser i senere tid vil likevel by på problemer. Nåtidens nordmenn og kvener er ikke de samme etniske gruppene som datidens nordmenn og kvener. Mye har skjedd fra 800-tallet frem til i dag.

 

2. Norske myndigheter

På 1500-tallet begynner kvener å dukke opp i skattelister i Nord-Norge. På 1700- og 1800-tallet opplever norske myndigheter en enorm vekst i kvensk bosetning. Muligheten for jordbruk, gruvearbeid og godt fiske gjør Nord-Norge til et attraktivt område. Finsktalende folk, fra nord i Finland, Sverige og Russland, pakker sammen og flytter til Ruija; Havlandet. Om eventyrlysten ikke slukker, ligger den videre reisen til Amerika tilgjengelig fra norske havner.

Mer om kvensk historie kan du lese i Vadsø museum-Ruija kvenmuseums hefte Kven i går – kven i dag.

De norske myndighetene holder kontroll over hvem som bor og virker i landsdelen gjennom folketellinger, lokal forvaltning, skole- og kirkevirksomhet. Kistrand kommunearkiv er et eksempel på hvordan kvener levde og var i kontakt med lokale myndigheter. I folketellingene blir etnisitet notert ned.

Kvenene blir en stor gruppe i Nord-Norge. I Vadsø by på slutten av 1800-tallet bor det flere kvener enn nordmenn. Samtidig vokser den selvstendige staten Finland frem. De finsktalende kvenene blir en trussel for Norge. Hvor ligger deres lojalitet; i Finland eller i Norge? Fornorskningspolitikken vokser frem. Kvenene går fra å være en ressurs, til å bli en trussel. Nasjonalromantikken blomstrer og samer, finner og kvener må se å finne nordmannen i seg.

I 1998 ombestemmer norske myndigheter seg. Kvenene er ingen trussel og blir anerkjent som en nasjonal minoritet. Gruppen skal ikke regnes som innvandrere, men som en norsk minoritetsgruppe. I 2005 blir det kvenske språket et av Norges minoritetsspråk. I 2011 tar myndighetene inn over seg at ikke alle ønsker å bli kalt kvener: norskfinner blir en likestilt offisiell benevnelse på den nasjonale minoriteten kvener og norskfinner.

 

3. Paulaharju, Niemi, Bratrein og co.

Reiseskildringer. Gjennom hele den kvenske og norskfinske historien har forskere interessert seg for gruppen. Forskere fra både fjern og nær. Alta bibliotek har digitalisert noen spennende reiseskildringer fra Nordkalotten på egne hjemmesider.


J.A.Friis’
etnografiske kart over Finnmark fra 1861 viser etnisiteten til hver enkelt familiene bosatt i Nord-Norge og hvilke språk de snakket: http://www.dokpro.uio.no/friiskartene/1861/1861oversikt.html


Prost Johan Beronka
(1885–1965) var prest, lokalhistoriker og språkforsker. Han var selv kven, fra Vadsø og stilte seg sterkt kritisk til de norske myndighetenes fornorskningspolitikk ovenfor samer og kvener. Hans verk Syntaktiske iagttagelser fra de finske dialekter i Vadsø og Porsanger og Iagttagelser fra orddannelses- og formlærer i de finske dialekter i Vadsø og Porsanger var banebrytende og har fortsatt en sentral posisjon i forskningen om kvenenes og norskfinnenes språk.


Samuli Paulaharju
var en finsk folkelivsgransker som sammen med kona Jenny Paulaharju reiste rundt i Finnmark og Nord-Troms på 1920 og 1930-tallet for å dokumentere de tradisjonelle kvenske miljøene i Norge «før det var for sent». Sammen lagde de reiseskildringer, intervjuet, fotograferte og tegnet lokale forhold og lokalbefolkningen på en rekke steder. Materialet utgjør i dag en stor samling som finnes i arkivene til Suomalaisen Kirjallisuuden Seura/Finska Litteratursällskapet (SKS) i Helsinki. Paulaharju ga ut en rekke bøker, «Finnmarkens folk»,»Lappmarksminnen» og «På Finnmarkens ytterste öar» er svenske oversettelser fra reisene i Norge. Et eksempel fra skildringene, i dette tilfellet om husdyrhold i Børselv finner du her. Utdraget kan leses både på finsk og norsk.

I likhet med Paulaharju ville også Håvard Dahl Bratrein dokumentere den gamle kvenske kulturen før det forsvant, bare at han gjorde det på 1970-tallet som en del av Varangerprosjektet i en arbeidsgruppe i regi av Tromsø museum. Materialet som ble samlet inn i Varangerprosjektet finnes i dag i Kvenarkivet på Tromsø museum.

Einar Niemi er en kvensk historiker med røttene sine i det flerkulturelle Varanger. Hans forskningsfelter inkluderer migrasjonshistorie, regionshistorie og regionalisme. Niemi har publisert en lang rekke historiefaglige avhandlinger, og også skrevet mye innen den populærvitenskapelige sjangeren. Utgivelser som:
Oppbrudd og tilpassing. Den finske flyttingen til Vadsø 1845–1885 (1977) og Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940 (1981, med. K. E. Eriksen) er sentrale verk innenfor den kvenske forskningen. Et intervju med Einar Niemi om kvenene og det kvenske på NRK fra mars 2014 kan du høre her.

 

Mer om forskning. Moderne forskning på feltet kan man søke etter i blant annet UiT Norges arktiske universitet sine databaser Munin.

 

4. Kvenene oppdager seg selv.

Kvenene, eller norskfinnene er i dag en moderne nasjonal minoritet. De har røtter langt tilbake i tid, men det er ikke røttene alene som gjør dem til en nasjonal minoritet. Fra 1970-tallet og fremover har en global etnisk oppvåkning funnet sted. Så også med norskfinnene og kvenene. Kamp om minoritetsstatuser, språkopplæring og rett til revitalisering av egen kultur er alle aktiviteter som har vekket gruppen til liv som nasjonal minoritet i det morderne samfunn. Dette skjer både under benevnelsen norskfinner, og under benevnelsen kvener. Gruppen har på sett og vis oppdaget seg selv på ny.

Mer om de ulike organisasjoner og institusjoner som har dukket opp kan du lese her.

I denne sammenheng er det også viktig å nevne den eneste kvenske, norskfinske og finske avisa i Norge i dag: Ruija Kaiku.